Debatt: Orkestermusikerens kunstneriske identitet

– Jeg har i rekordfart blitt godt kjent med noen andre strykere, mye bedre kjent enn hvis vi hadde spilt Haydn-kvartett i en uke, sier en av workshopsdeltagerne. – Det oppsto helt andre situasjoner, og den kontakten var veldig gøy. Sånn kontakt har jeg ikke opplevd på lenge, i orkester og kammergrupper. Å øve på improvisasjon i gruppe kan ha kjempefin overføringsverdi samspillsmessig.

– Følelsen av å skape noe sammen med andre musikere rundt seg, kan være sterk uansett sjanger, sier Ingvill Hafskjold, klarinettist i Oslo-Filharmonien og aktiv samtidsmusiker. Hun opplever at noe av det viktigste ved å være musiker er å kunne lese de andre menneskene rundt seg og å lytte til deres språk, slik som å ta inn over seg for eksempel hvilken fart en medspillende musiker kommer inn i frasen med.

Sverker Rundqvist er klassisk bass-student ved NMH, og også deltager i Friklassisk-seminaret: – Den sterke følelsen av å skape noe sammen, den kan ha mer å gjøre med hvem man spiller med, enn hvilken type musikk man spiller. Man må være ekstremt opptatt av å lytte til hverandre i improvisert musikk. Det er slik også i komponert musikk, men det er fort gjort å komme bort fra det fordi man kan bli opptatt av seg selv, av riktighet eller av dirigenten. Kjernen i å spille notert musikk er å lytte til hverandre og skape noe sammen. Gjennom å improvisere tror jeg det er lettere å få tak på den holdningen også når man spiller komponert musikk.

Nyutdannet tubaist Magnus Løvseth, og en av lærerne fra Musikk på Majorstuen, påpeker at det er viktig å skille mellom improvisasjon som egenverdi og som uttrykksform: – Improvisasjon er en viktig uttrykksform, men har også en enorm instrumentell verdi. Man blir nødt til å ta valg, blir nødt til å dytte grensene. Når man jobber med for eksempel klang har man plutselig hundrevis av valg. Man kan finne et klangregister man ikke visste man hadde, i stedet for å jobbe mot en idealklang. Alle de nye klangene man oppdager har sin egen identitet og verdi.

Det Norske Blåseensemble har jobbet dedikert med improvisasjon i flere år, i tillegg til annet repertoar, noe som har utfordret mange av de ansatte musikerne. Oboist Ingunn Lien Gundersen forteller om sin opplevelse da ensemblet startet med improvisasjon. – Jeg klarte nesten ikke spille noe. Det var en veldig merkelig opplevelse. Jeg kunne skalaene opp og ned, men å leke innad i skalaene var helt umulig. Jeg måtte begynne helt på nytt, øve ulike mønstre, øve på alle mulighetene i én tone, slik som artikulasjon og dynamikk. Jeg har følt at jeg har begynt helt på nytt igjen på obo.

På spørsmål om hva hun mener hun hadde trengt i utdannelsen for å kunne stå sterkere i rollen som profesjonell utøver i Blåseensemblet, svarer hun: – Jeg hadde trengt mer praktisk satslære og hørelære, direkte koblet til instrumentet, sier Ingunn. Og jeg hadde trengt at læreren tok bort notene og ba meg om å leke med instrumentet iblant.

– Det er interessant på Musikkhøgskolen at man har veldig store muligheter til å gjøre akkurat hva man vil, men for å gjøre det må du tørre å bli sett på som den litt sære, mener hornstudent Siri Storheim. – På klassisk føler vi at vi går en orkestermusikerutdanning, men det gjør vi jo ikke. Det er et voldsomt fokus på orkester. I mange miljøer er det å få jobb i orkester målet, og den optimale bekreftelsen på at man har lykkes.

– Mye av hverdagen på spilletimene er å høre at «det du spiller der er fint, men du må ikke spille sånn på prøvespill», forsetter Siri. – Det føles som man må være den beste på prøvespill, men man må også være den som klarer å presse seg selv inn i den lille boksen.

En klassisk frilansmusiker i salen rekker opp hånden: – Jeg avsluttet studiene for noen år siden, og ville gjerne improvisere på eksamen. Da sa læreren min at han ikke syns jeg skulle gjøre det, for da kunne de ikke vurdere meg. Jeg følte at jeg ble pushet tilbake i den lille boksen. Jeg syns studenter bør pushes til å leke og improvisere, ikke motsatt.

Jon Helge Sætre kommenterer om holdningene som debattantene refererer til. – Kanskje er lærere konservative, og kanskje er de ofte det fordi de mener at orkestrene er konservative. Lærerne sier gjerne at det er studentene som er smale, at det er de som vil inn i orkesterjobb, og da må de hjelpe dem så godt de kan. Et av hovedproblemene her er at man tenker for enkelt pedagogisk sett. Man tenker at man skal nå ett smalt mål, som er å bli kjempegod på instrumentet, og at da må man jobbe smalt. Det er ikke nødvendigvis riktig. Noen i det klassiske miljøet ser ut til å tenke at de som begynner med improvisasjon, har gitt opp å bli kjempegod, at de er «freaker». Men hva om man tenker at improvisasjon kan være selve veien mot toppnivået?

Sverker spør seg hvor disse fordommene starter: – Når man tenker på de store idolene sine, tenker man fort at deres vei til toppen bare var å øve veldig mye. Men når jeg har møtt noen slike forbilder, har jeg sett at de har både drevet med improvisasjon, komponert litt, spilt i jazzensemble, hatt sin egen festival – det dukker opp masse som man ikke ser når man ser personen spille på scenen. Det viser seg at denne musikeren faktisk er kjempebred, men også best i verden på det han eller hun driver med.

– Du kan ha flaks eller uflaks med læreren, og for meg har det handlet om match, sier Elin Kleppa Michalsen, som er fiolinstudent ved Universitetet i Stavanger, og en av initiativtagerne til studentensemblet Ensemble Sonore. Hun har også vært deltager under Friklassisk-seminaret. – Jeg har aldri drømt om å bli orkestermusiker, men jeg har følt press rundt meg om å bli det. Å være frilanser blir rett og slett ikke sett på som suksess i miljøet. Når jeg fikk en ny lærer opplevde jeg noe nytt, hun og jeg var samkjørte. Alle lærere bør åpne opp for den studenten de har foran seg.

Geir Lysne forteller med glimt i øyet at han opplever en motsetning der, til oppfatningene i jazzmiljøet. – I radiostorbandet i Hamburg der jeg er sjefsdirigent, er det motsatt. De som har mest «kred», er faktisk de som ikke spiller i institusjonelle orkestre, men som er gode nok til å ikke ta seg en fast jobb.

– Når det snakkes om lærere som pusher studentene i ulike retninger, så tenker jeg at det er bra at studentene må ta tak selv, mener Ingvill. – Når du går ut fra institusjonen, da er det du selv som er ansvarlig for hvordan du skal leve som musiker. Man blir ikke nødvendigvis en god musiker av å få en orkesterjobb, det er jo bare en start på en musikerkarriere. Å definere seg selv som musiker er ikke noe du skal gjøre bare én gang i livet, det er noe av det mest spennende med å være musiker. Og du skylder egentlig læreren din å bli bedre enn han eller henne. Hvorfor begrense seg selv?

Musikkpedagog og forsker Brit Ågot Brøske har fulgt Geir og Blåseensemblet sin prosess over tid, og skrevet om det i artikkelen «Crossing The Line», som kan leses i antologien Expanding the Space for Improvisation Pedagogy in Music. – Hvis vi ser for oss at den ene hovedinstrumentlæreren skal fylle alle behov, det vil ikke fungere. Vi må ikke fortape oss i en idé om at én person skal få til alt. Vi må verdsette den kunnskapen som enkeltlærere har, og samtidig bygge strukturer slik at studenten har et vell av muligheter.

En NMH-student som har møtt opp til debatt, spør: – Skal institusjonen utdanne håndverkere eller kunstnere? Jeg opplever selv at mitt klassiske studium er lagt opp til å være et håndverksstudium. Jeg føler ikke at jeg blir utdannet til kunstner. Jeg etterlyser mer kjøtt på beinet hva gjelder tankegods. Jeg tror det var Pablo Casals som fikk en stjerne-celloelev, men sa, nei, jeg vil ikke ha deg som elev, for du har ikke lest nok bøker. Der er vi ikke nå.

– Ordet håndverk høres nesten litt negativt ut i denne sammenhengen, følger en ung frilansmusiker i salen opp. – Ideelt sett er det en kombinasjon. Man bør ikke lære å spille et instrument uten å kunne klare å tenke selv. Men man kan bli en skikkelig bra håndverker som også kan ta egne kunstneriske valg.