Å bli kjent med en ny ensembleform
Hvordan opplevde studentene å delta i Symphonies Reframed? I følge studentene skiller Symphonies Reframed-prosjektene seg fra NMHs øvrige studietilbud både når det gjelder instrumentsammensetning og ensemblestørrelse. Instrumentalstudentene fortalte at de hadde erfaring med mindre kammerensembler med beslektede instrumenter, eksempelvis strykekvartett, blåsekvintett eller klavertrio, men at de var uvant med å spille i et mellomstort kammerensemble med en blanding av blåsere, strykere og klaver. Likeledes fortalte sangstudentene at de var vant med vokalensembler og å synge med klaver. En av sangstudentene sa: «Det er veldig mye sang og klaver rundt oss. Det er jo daglig kost.» Å skulle synge med blåsere og strykere derimot, var en ny opplevelse for de fleste sangerne jeg snakket med. En av studentene satte det på spissen ved å beskrive instrumentsammensetningen som nærmest tilfeldig: «Ingen jeg snakket med hadde vært med på noe prosjekt ved NMH hvor det var satt sammen så mange random instrumenter».
En blåsestudent beskrev det som en uvant opplevelse å skulle forholde seg til strykernes bruk av buen. Her er et utdrag fra samtalen mellom denne blåsestudenten og en strykestudent:
Blåsestudent: - Det var uvant å se dem [strykerne] og se buen og skulle reagere på det med å blåse. Hvor skulle jeg egentlig starte å spille? Og de ulike buestrøkene, slik som opp og (…) hva er det det kalles?
Strykestudent: - Ja, opp og ned.
Blåsestudenten var vant med samspill med andre blåsere, men ikke hvordan hen kunne forholde seg til strykernes opp- og nedstrøk. Strykerstudenten på sin side var vant med å samkjøre bueføringer med andre strykere, men hadde lite erfaring med å forholde seg til hvordan en blåser kan gi tegn eksempelvis gjennom innpust.
Det har vært tankevekkende for Sigstein Folgerø og meg å oppdage at instrumentsammensetningen i Symphonies Reframed, som fra vårt perspektiv er konstruert etter nøye overveielser, kunne oppfattes som uvant og nærmest tilfeldig sammensatt av studentene. Mens Folgerø og jeg har hatt både originalverk for mellomstore kammerensembler av Schubert, Beethoven og Spohr og transkripsjonsvirksomheten til Hummel og Schönberg som referanser, har de færreste av studentene kjent til disse. Studentene hadde begrenset kjennskap til og erfaring med mellomstore kammerensembler og samspill med andre instrumentgrupper enn sitt eget hovedinstrument før de deltok i Symphonies Reframed.
Samspill i lytting og utøving
I intervjusamtalene snakket studentene om egen musisering, lytting og kommunikasjon så å si i samme åndedrag. Studentene beskrev at de måtte være bevisste på hva de selv ønsket å uttrykke musikalsk og formidle dette så tydelig som mulig for at medspillerne skulle oppfatte initiativene. Samtidig måtte de orientere seg om hva de andre i ensemblet gjorde og følge opp initiativ fra medspillerne.
Flere av sangerne fortalte at de opplevde det som viktig å kommunisere tydelig hva de ønsket å vektlegge i sin interpretasjon og hvilken støtte de kunne trenge fra instrumentalistene eksempelvis i svake partier eller høyt register. En sangstudent fremhevet «kammermusikkfølelsen» og samarbeidet mellom musikerne:
Ja, og det er kanskje litt derfor jeg syns det er gøy også da, å gjøre noe med et litt annet ensemble. For da får man mer den her kammermusikkfølelsen. (…) Jeg synger jo i lied-duo og gjør mye sånt, men man får ikke samme fornemmelsen av kammermusikk i det. (…) Her er det helt klart mye større samarbeid. (Sangstudent)
Årvåkenhet i møte med medspillere har i særlig grad vært poengtert i intervjusamtaler der vi har snakket om prosjekter som har vært gjennomført uten dirigent. En student hevdet at prosjekter uten dirigent krever at hvert medlem i ensemblet er mer aktivt lyttende og samhandlende på tvers i ensemblet, sammenlignet med prosjekter med dirigent. Denne type samspill «på tvers» var uvant for flere. En student sa: «I starten tenkte jeg at det var to blokker på en måte. Det her er de fire blåserne og det er fire stryk. Men så skjønte jeg jo egentlig med engang at nei, det skal flettes sammen.»
I tillegg til tett samspill på tvers av instrumentgrupper, fremhevet mange av studentene at Symphonies Reframed har utfordret dem til å håndtere flere ulike roller i det musikalske samspillet enn de var vant med fra tidligere. I kammerensemblene veksler mange av instrumentalistene mellom å spille partier originalt skrevet for sitt eget instrument og partier originalt skrevet for andre instrumenter. Eksempelvis kan en bratsjstemme veksle mellom partier som originalt er skrevet for bratsj og partier som originalt er skrevet for andrefiolin eller obo. En av studentene formulerte det som at «man får plutselig en mer fremtredende rolle».
Mange av studentene jeg snakket med sammenlignet kammerensemblet i Symphonies Reframed med et symfoniorkester. Mens musikerne i et symfoniorkester sitter i halvsirkler bak hverandre, sitter eller står instrumentalistene i Symphonies Reframed i én halvsirkel slik at alle medlemmene kan ha øyekontakt.
Man hører jo alt, man blir mye mer oppmerksom. Det er noe med måten vi sitter på, at man ser rett på blåserne. Man gjør aldri det i symfoniorkester. Og siden man er så få, så hører man jo alle individuelle også. (…) Som man ikke gjør i et symfoniorkester. I nonetten klarer man å høre alle stemmene som foregår på én gang. Det er veldig gøy å spille i mindre besetning og du kan faktisk se at du spiller med den og den, og å ha den kontakten som man ikke kan ha i en symfonisk besetning. (Strykerstudent)
Flere av blåserne og strykerne pekte på at de spilte mer solistisk i prosjekter med Symphonies Reframed sammenlignet med hva de gjorde i et orkester. En student beskrev det slik: «I et orkester er du del av en instrumentgruppe og du har støtte fra gruppa. I et kammerensemble er det annerledes, du legger mer personlig karakter inn i spillet fordi du er den eneste på instrumentet.» En av strykerne sa: «Jeg syns det er veldig uvant å spille orkestermusikk alene. Det er jo som å ha gruppeledersolo hele tiden.»
Sangstudentene poengterte at det solistiske spillet til instrumentalistene kunne være krevende å matche for unge stemmer. En sangstudent uttrykte det slik: «Nå var vi plutselig alle solister (…) og når alle har sin soloplass på en måte, så blir det veldig mye energi.» Det at instrumentalistene spilte såpass solistisk, kunne gjøre det vanskelig for sangerne å nå gjennom, men samtidig skapte det en god energi i det felles samspillet. «Det er kanskje derfor jeg er opptatt av det som ett ensemble, og ikke ’solist og backing’, fordi at det var så mye å hente begge veier. Og det syns jeg var veldig positivt sånn rent musikalsk», sa en av sangerne jeg intervjuet.
Kammerversjoner som en ‘forsmak’ på livet etter studiene?
En av tankene bak etableringen av Symphonies Reframed var at deltagelse i prosjektene skulle kunne være relevante øvingsarenaer for studentene som forberedelse til orkesterprøvespill eller solistoppdrag. Solistiske partier ble derfor beholdt i originalinstrumentene, eksempelvis bratsjpartiene i Haydnvariasjonene.
Flere av sangstudentene pekte på at selv om det kunne være utfordrende å synge med instrumentalensemblet, kunne det også oppleves som en god øvingsarena for sangere under utdanning. En av sangstudentene poengterte at hvis det hadde vært fullt orkester, ville det kanskje vært mest aktuelt å velge solister blant de sangstudentene som hadde kommet lengst i studieforløpet, og da ville det vært «begrenset hvem du kunne velge som solist.» I Symphonies Reframed fikk studenter på både bachelor og masternivå mulighet til å gjøre solistiske partier, noe studentene beskrev som «en liten smakebit på livet ‘der ute’» etter endt studium:
Du får smakt på den orkesterbiten uten at du må synge over et fullt orkester (…) Og når man da eventuelt, eller forhåpentligvis da, skal gjøre det med fullt orkester en gang, så er det litt kjent, da har man gjort det i en «baby-versjon». (…) Det er et tidlig stadium, men man må jo starte et sted òg. (Sangstudent)
En annen sangstudent pekte på at instrumentalnonetten i Ein deutsches Requiem også ga rom for koret: «Med det lille ensemblet fikk vi muligheten til å dra fram mye mer av det subtilt musikalske, emosjonelle og dynamiske fra koret. Vi fikk et utrolig mye større spenn enn om vi bare skulle fokusert på å nå gjennom et orkester.»
I intervjusamtalene bekreftet også instrumentalstudentene at det var nyttig å ha førstehåndserfaring med musikalsk materiale som kunne være aktuelt for fremtidige prøvespill eller orkesterengasjementer. Imidlertid påpekte instrumentalstudentene at kammerensemblet var såpass forskjellig fra et symfoniorkester at det var mange elementer som ikke hadde direkte overføringsverdi. Eksempelvis fortalte instrumentalstudentene at de gjennom å spille partier som originalt var skrevet for andre instrumenter enn sitt eget fikk flere roller i Symphonies Reframed, sammenlignet med hva de var vant med å ha i et symfoniorkester.
Også sangstudentene understreket at det kunne være begrenset med direkte overføringsverdi fra kammerensemble til fullskala orkester.
Jeg vet ikke hvor mye direkte overføringsverdi det har, det må jeg innrømme, for jeg vet ikke hvor ofte man synger med septett med fagott og piano og alt det her (…), men bare i det hele tatt å få varierte musikalske opplevelser det er veldig deilig, synes jeg. At man ikke bare blir låst i denne «sang og piano hører sammen – greia», men man får liksom spredt synet litt ut til andre steder. Det er godt. (Sangstudent)