Refleksjon har vært et hett tema i forbindelse med kunstneriske utviklingsarbeid, ikke minst begrepet kritisk refleksjon som skulle være sentralt i KUST-programmet, men som man ikke klarte å bli enige om hvordan skulle dokumenteres: skulle det gjøres verbalt (« det går ikke an å kreve at en kunstner skal være intellektuell og akademisk!») eller i video eller annet kunstprodukt («kan dét virkelig være refleksjon?»).

For meg er det sentralt å tenke at refleksjon per se ikke er identisk med dens dokumentasjon, verken i begrep eller bilde. Refleksjon har essensielt å gjøre med bevissthetens evne til å være bevisst sin egen virksomhet. Dette er en form for elementær praksis, ikke en akademisk øvelse. Det var Pierre Schaeffer som kanskje var den første i musikkteoriens historie som gjorde lytter-intensjonenes eksistens til noe helt grunnleggende for studiet av lyd som forutsetning for musikk. Hans observasjon av egen og andres lytting til lyd som var fanget på magnetbånd, var blant annet at én og samme foreliggende lyd eller lydforløp kunne resultere i vidt forskjellige mentale representasjoner eller meningsdannelser, alt avhengig av lytte-intensjon. I løpet av disse observasjonene finner han at lydobjektet han hører og dets mening radikalt kan endre seg når lyden stadig repeteres. Lyden forblir objektivt den samme, så endringene skjer kun i den lyttende bevisstheten. Schaeffer sporer dette tilbake til en endring av lytte-intensjoner (intensjonaliteter i fenomenologisk språkbruk), og i første omgang kartlegger han fire slike:

I de vanligste lytterintensjonene er det ikke lyden selv, men det objekt som man intenderer gjennom lyden som står i lytterens fokus.

• I ‘begripende lytting’ forutsettes det en språklig kode: når man lytter til tale hører man meningen talen frembringer gjennom et nettverk av syntaks og fonemer. Denne lytting er også aktuell når vi hører musikk som har en klar auditiv syntaks, slik som den tonale klassiske musikken, folkemusikken osv.
• I en’ indeksikal lytting’ er det ikke budskapet som er fokus, men avsender av lyden, altså lydkilden. Man lytter etter indikasjoner på lydens årsak: er det et menneske eller dyr, er det mann eller kvinne, er det obo eller klarinett, hva er det som lager støy?
• Fokus på en lydkilde skyver andre lyder i bakgrunnen, men likevel har vi en slags bevisst om den. Vi kan lytte til en samtale og ikke registrere lyden av luft-viften, men så fort den slås av, vil alle registrere endringen: Dette er ‘ufokusert lytting’.
• I det øyeblikk vi omfokuserer fra forgrunn til bakgrunn- og altså gjør bakgrunnslyden til fokus for vår oppmerksomhet, praktiserer vi en ‘selektiv lytting’, altså evnen til å følge en valgt lydstrøm, eller skifte fokus mellom ulike lydstrømmer.

Til disse fire lytteintensjonene føyer Schaeffer en femte: Reduktiv lytting, definert som intensjonen å høre lyd kun som lyd, ikke som indikasjon på en lydkilde, ikke som et musikalsk element med en funksjon i en musikalsk syntaks. Dette innebærer fullt fokus på lyden selv, mens alt annet må mentalt settes i parentes. Man kan se denne lytterstrategien som en videreutvikling av den selektive lytting.