Den auditive sonologien, som vi har utviklet ved Norges musikkhøgskole og som nå undervises der av dr. Njål Ølnes, tilbyr et metodisk redskap som er egnet til å styrke musikerens evne til å skifte mellom ulike lytterintensjoner og bevissthetsfokus. Potensielt kan det bety at profesjonelle aktører både kan lytte på en svært avansert måte til både klangkvalitet og større form-dannende gestalter. Betoningen av lytting og utformingen av det klingende gjennom musikalske former, bringer både komponist og utøver tettere opp mot det som er felles for musiker og det lyttende publikum: den klingende musikken. En grundig trening i praktisering av analysemetodene i auditiv sonologi gir musikeren øvelse i å fristille vurderingen av musikken fra de spesifikke kvalitetskriteriene som er forbundet med selve produksjonen og fremføringen av musikken – gjennom å fristille øret til å verdsette musikkens kommunikasjonspotensiale som klingende meddelelse.
Tre artikulasjons-nivåer
Sentralt for auditiv sonologi som metode er en sortering av lytterfokus i tre ulike artikulasjons-nivåer. Tradisjonell musikkteori og analyse har stort sett orientert seg mot midt-nivået, dog uten å sondre klart mellom å gjøre og å høre.