Tidligere forskning har vist at prestasjonsangst er et veldig vanlig problem blant profesjonelle musikere og musikkstudenter. I masterarbeidet sitt intervjuet Tahirbegi 10 norske studenter på utøvende musikkutdanning om deres erfaringer og mestringsstrategier. Alle studentene la stor vekt på instrumentallærerens betydning for deres musikalske læring, og spesielt for utviklingen av tekniske ferdigheter og musikalsk interpretasjon. Noen av studentene opplevde imidlertid at lærerens oppmerksomhet i all hovedsak var rettet mot utviklingen av disse ferdighetene, og at de svært sjelden snakket om emosjonelle aspekter ved å utøve musikk. Mange av studentene ga derfor uttrykk for at de hadde hatt bruk for et mer helhetlig og kontinuerlig tilbud fra utdanningsinstitusjonen for å bli bedre på å håndtere prestasjonssituasjoner. Basert på funnene, foreslår Tahirbegi at både lærere og utdanningsinstitusjoner kontinuerlig reflekterer rundt hvordan studentene kan støttes i utviklingen av gode strategier for emosjonsregulering og selvregulering. Damla peker også på et behov for at musikkutdanningsinstitusjoner tilrettelegger for et mangfold av initiativer som kan øke bevisstheten rundt utfordringer med prestasjonssituasjonen.
Musikkstudenters opplevelse og håndtering av prestasjonsangst
Å utøve musikk på et profesjonelt nivå er en krevende øvelse. Det å oppnå fullstendig mestring krever mange timer målrettet øving på både psykologiske og fysiske sider ved spillingen. Tidligere forskning har pekt på prestasjonsangst som en av de vanligste utfordringene for musikere og musikkstudenter. Damla Tahirbegi utforsket dette viktige temaet i sin masteroppgave, der fokuset nettopp var på musikkstudenters opplevelse og håndtering av prestasjonsangst. Dette har siden blitt fulgt opp i ph.d-graden hennes, med spørsmål om hvilke sosiokulturelle utfordringer kammermusikkstudenter møter i øvelse og fremføring.
Hvorfor studere prestasjonsangst?
Hvordan opplever musikkstudenter prestasjonsangst?
Musikkstudentene som Damla intervjuet beskrev ulike fysiske reaksjoner under prestasjonssituasjoner. Dette kunne for eksempel være svette hender, tørr munn eller skjelving i buearm. Samtidig opplevde de fleste også symptomer på prestasjonsangst i forkant og etterkant. Mange fortalte om økt anspenthet flere dager før selve prestasjonssituasjonen, noe som ga seg fysiske utslag som for eksempel søvnproblemer eller magesmerter.
– Når vi snakker om prestasjonsangst snakker vi ofte om “sluttproduktet», som en skjelvende buearm når en utøver spiller en ekstremt vanskelig passasje på en konsert. Men i materialet mitt var det noen studenter som opplevde økning i angstnivå både før og etter en konsert, og dette hadde stor betydning for deres fysiske og mentale helse.
Flere studenter sa at de ofte følte seg alene med følelsene etter en negativ konsert- eller auditionopplevelse. Etter en prestasjonssituasjon følger en fase som er gunstig for selvrefleksjon, til å bearbeide opplevelsen og lære av den som en forberedelse til neste prestasjonssituasjon. Her kan instrumentallærere og medstudenter bidra til en refleksjon som kan føre til at studenter utvikler bedre mestringsstrategier. Hvis man ikke bruker denne fasen godt, kan studenter ende opp med en følelse av å være fanget mellom en prestasjonssituasjon og den neste uten å ha virkningsfulle strategier for emosjonsregulering:
– Noen av studentene jeg snakket med sa at den vanlige oppskriften de fikk av instrumentallæreren deres mot nervøsitet var å øve mer. De følte at slike råd ikke alltid var til hjelp, siden de ikke gir anledning til å reflektere rundt de emosjonelle aspektene med tidligere prestasjonssituasjoner. Dette peker på et behov for et større mangfold av mestringsstrategier som studentene kan bruke for å bearbeide emosjonelle aspekter etter en konsert før de skal i gang med forberedelse av neste prestasjonssituasjon.
Instrumentallæreren som nøkkelperson
Forholdet mellom instrumentallærer og student blir ofte beskrevet som ryggraden i musikkutdannelsen, det alt annet dreier seg om. Tahirbegi fant at denne relasjonen også var svært viktig for hvordan studenter håndterer prestasjonssituasjoner.
– De studentene som kunne snakke med læreren sin om prestasjonsangst, og opplevde at læreren skapte et rom for slike samtaler der de følte seg sett og forstått, oppsøkte oftere ekstern hjelp og benyttet de tilbudene som var tilgjengelig på skolen.
En støttende instrumentallærer så også ut til å bidra til et miljø i studentgruppen der det var mulig å snakke åpent om utfordringer med prestasjonssituasjoner. Studenter som spilte for lærere som ikke åpnet opp for dette på samme måte, var også mindre fornøyd med de øvrige tilbudene om hjelp som fantes på institusjonen. Det var derfor også mindre sannsynlig at disse studentene søkte ekstern hjelp.
Mestringsstrategier
Gode mestringsstrategier er avgjørende for at studenten skal oppleve at han eller hun kan håndtere utfordringer som oppstår. Damla fant at mange brukte memoriseringsstrategier for å møte frykten for å spille utenat. En student beskrev en strategi for å komme i en tilstand av ro og tilstedeværelse:
– Han beskrev at han gikk på scenen, tok opp instrumentet og brukte et øyeblikk til å tenke på sommerhuset eller katten sin, noe som hjalp ham til å skape en mental trygghet som avvæpnet angstresponsen som ellers kunne komme under en prestasjonssituasjon.
Denne studenten, som mange andre som ble intervjuet, brukte spesifikke strategier for å roe seg selv ned før en prestasjonssituasjon. Som Damla påpeker, er ikke dette noe man kan forberede seg på teoretisk, det er noe man må øve på og som må være inkludert i forberedelsene.
Mange brukte også teknikker for å «grounde» seg selv, som å legge merke til pusten, det fysiske rommet og sin egen posisjon i rommet. De brukte visualiseringsstrategier, som mentale kart, der de hadde konkrete planer for hva de ville fremheve i et stykke:
– For eksempel, hvis noe går galt under en konsert, ville de fokusere på det neste høydepunktet i deres mentale kart over stykket, utdyper Damla.
En annen effektiv strategi som flere studenter beskrev, var å se sin musikalske karriere i et større perspektiv, som bare ett aspekt av livet. Dersom en konsert da ikke gikk slik de ønsket, kunne de isteden fokusere på at de fremdeles hadde venner, familie, og andre ting som var viktige for dem. Som en student beskrev i intervjuet:
– Jeg forsøker å bygge et bra liv, med gode relasjoner med familie og venner og alltid sette av tid til det. Når jeg da spiller en audition som ikke går bra, er det ikke så mye som står på spill, det er bare et aspekt av livet. [sitat fra student i Tahirbegi, 2019, s. 58, oversatt for anledningen]
Mulige løsninger
Damla peker på flere mulige måter en musikkutdanningsinstitusjon kan støtte studenter som opplever prestasjonsangst. Et generelt råd er å helt enkelt snakke mer åpent om de mentale sidene ved å være utøvende kunstner. Dette kan gjøres på for eksempel instrumentaltimer, instrumentalforum og på timene som brukes til forberedelse til audition. Likevel, det holder ikke å bare snakke om det; institusjonene må også ha konkrete tilbud og kurs på plass. Det er også viktig at slike tilbud er lett tilgjengelig for alle studenter.
– Når vi tilbyr kurs som skal hjelpe studenter å prestere bedre må det organiseres på en slik måte at ikke det er de studentene som allerede strever som skal lete rundt etter hjelp. Det bør være et tilbud som er tilgjengelig for alle, som del av et helhetlig studieløp. Alle musikkstudenter vil sannsynligvis ha noe å lære om mestringsstrategier og prestasjonsforberedelse.
Til slutt, for studentenes del, er det viktig å finne en balanse i livet. Damla sier mot slutten av intervjuet at:
– Vi snakker alltid om de musikalske og tekniske forberedelsene, men det handler også om en balanse i livet. Om å sove godt, spise godt og ta vare på seg selv både fysisk og mentalt.