Debatt: hvilken plass skal mental helse ha i musikkutdanningen?

I forkant hadde alle deltakerne fått tenke over følgende spørsmål: "Hva forstår du med mental helse og hvilken plass skal det ha i musikkutdanningen?"

Anne-Karin Mullally, som leder SiO psykisk helse, mener mental helse handler om livskvalitet:

– At det vi gjør gir mening. At vi opplever å få anerkjennelse og bli verdsatt for det vi gjør.

Are Sandbakken, professor i kammermusikk, mener mental helse bør være et stort og romslig begrep på en musikkutdanning:

– Hvis en musiker ikke trenger å gå til psykolog så er det nesten noe i veien, mente den erfarne læreren.

Også påtroppende rektor, Astrid Kvalbein mener det ligger i kunstens egenart at det er mye som står på spill for musikere. Det vi gjør er viktig for oss og nervøsitet er derfor noe vi ikke helt kan bli kvitt, men som vi må lære oss å leve med:

– Det er normalt at kunstnere blir nervøse. Nervøsitet kan være ødeleggende, men det kan også være veldig produktivt, fremhevet Kvalbein.

Også Mullally var enig i at stress kan være en viktig ressurs:

– Vi snakker gjerne om å bli kvitt stress – men det er bortimot umulig. Det vi heller burde snakke om er hvordan vi kan akseptere det og finne måter å leve med stresset på. Stress handler om at kroppen gjør seg klar til å prestere og det hjelper oss faktisk til å håndtere den utfordringen vi står ovenfor.

Rune Rebne, som selv er komponist og lærer på NMH, spurte om det er et slags stigma knyttet til det å ha psykiske problemer. Mullally mener vi kan være tjent med å utvide grensene for normalitet.

– Mange av dem vi møter kommer med veldig naturlige problemstillinger – det å være nervøs foran en eksamen er jo noe bortimot alle kjenner på. Kanskje er det et problem at vi snakker om det som et problem? Det er jo egentlig veldig normalt.

I den grad man har fokusert på mental helse hos musikere har det i stor grad handlet om prestasjonsangst. Sandbakken mener angst-begrepet er fremmedgjørende, og at det er med på å sykeliggjøre det å kjenne på konsertnerver. Han mener vi isteden bør snakke mer om prestasjonslyst, for å få fram det positive i å oppleve konsertnerver.

Rebne viste til forrige SHOT-undersøkelse som avdekket at veldig mange er ensomme på NMH. Hvorfor er det sånn? Lundgreen mener det henger sammen med at musikkstudenter øver alene mange timer hver dag.

– Studentene er her gjerne fra 8-8 og øver. En stor del av hverdagen går med til øving, og det er ensomt. For klassiske utøvere er det veldig mange timer man er lukket inne på det rommet.

Kjetil-Andre Aamodt forklarte i torsdagens panelsamtale at en sterk konkurransekultur gjerne fører til ensomhet. Det motsatte er en sunn prestasjonskultur eller delingskultur der man får en opplevelse av å være en del av et team som vil hverandre vel. Denne ensomhetsfølelsen som mange studenter rapporterer kan tyde på at NMH fremdeles preges mer av konkurranse enn av deling.

Kvalbein mener også lærerne kan kjenne på denne ensomheten, og at det henger sammen med gamle oppfatninger av musikeren som det ensomme geniet:

– Hvorfor inviterer man ikke til gruppeundervisning oftere? Hvorfor inviterer ikke studentene hverandre inn på øverommet? Det er noe kulturelt her om det ensomme geniet. Vi snakker mye om å prestere, men hva hvis vi bare gjør musikk? spurte den påtroppende rektoren retorisk.

Kvalbein mener mye ligger til rette på NMH allerede for å fange opp studenter som har det vanskelig, ved at så mye av undervisningen skjer individuelt eller i små grupper.

Studenten i panelet, Annie Lundgreen, mener det har skjedd mye bra den siste tiden.

– Vi har fått et samtaletilbud og det er fantastisk, og vi håper det kan bli et fast tilbud på NMH for det synes vi trengs så veldig.

Under korona-pandemien har det kommet i gang et lavterskel-samtaletilbud for studentene. I tillegg er fire studentassistenter ansatt for å igangsette sosiale aktiviteter.

– De går turer, har samtalekaffe klokken 12 på torsdag, og gjør en masse fint som kan fange opp de som ikke allerede har et etablert sosialt nettverk, forklarer SUT-lederen.

På mange måter er det vanskelig å komme unna konkurranseaspektet i en musikkutdanning. Det er til stede ved inntak, ved prestasjonssituasjoner underveis i studiet, ved eksamen og selvfølgelig senere i arbeidslivet. Sandbakken mener vi må tørre å snakke om hvor mange musikere vi bør utdanne. For sangere og en del instrumentalister kreves det et internasjonalt toppnivå for å kunne gå inn i jobbene mange musikkstudenter sikter mot, for eksempel i orkestre.

– Vi må også se på at vi utdanner for mange musikere – det kan være en god ting fordi da har vi en konkurranse, men det står i kontrast til en delingskultur som vi snakker om her.

Og på å dele kunnskap, både på tvers av sjangre, instrumenter, og fagdisipliner, være nysgjerrig og bygge broer er det fremdeles et stykke igjen å gå.
Lundgreen holder fram det historiske forbildet av musikere som generalister, mer enn spesialister.

– Kan vi skape en større NMH-sjel? Som kan bidra til å forme deg som musiker, på tvers av fagdisipliner og slik skape et større fellesskap?, spurte SUT-lederen og saksofonisten.

Ja, mente Sandbakken, og trakk fram at dette henger nært samme med lærernes kompetanse. NMH trenger både eksperter innen sitt snevre fagfelt, og de mer allsidige lærerne som er til stede og bygger broer.

– Man trenger en far og man trenger en mor, men man trenger også onkler og tanter. Noen som kan ta deg med på tur over til nybygget – besøke musikkterapi, folkemusikk, jazzetasjen, men da må vi legge til rette for at det blir mulig. Vi trenger personer som kan bygge broer, framhevet kammermusikkprofessoren.

Rebne avsluttet samtalen med å peke på at kulturendring tar tid, og at all endring starter med at folk snakker sammen. Hans oppfordring til tilhørerne var derfor:

– Ta med dere spørsmålene ut i studentmassen og snakk om tematikken. Hvis du snakker med to og de snakker med to igjen så snakker plutselig alle sammen.