Debate: The music industry of tomorrow

– Hva har vi lært av koronapandemien?, lurte Habbestad på innledningsvis.

Bråtømyr løftet frem muligheten til dialog og musisering på nye flater og måter, eksemplifisert ved et arrangement ved Den Norske Ambassaden i Tokyo i oktober. Fra Oslo spilte Bugge Wesseltoft konsert sammen med japanske Michiyo Yagi i Tokyo.

– Arrangørene har også fått nye verktøy som er lynkjapt utviklet. Nå kan du gå på konsert, sette deg ned og bestille det du skal ha via en app. Det gir en ro i musikken som er bra, konstaterte lederen for Norsk Jazzforum.

Lo – digitalt tilstede fra basen i Trondheim – begynte sin pappaperm da pandemien inntraff i mars, og gikk allerede en annerledes tilværelse i møte. Han har likevel kjent hvordan pandemien har ført til en ro fra jaget som så ofte preger en musikers hverdag.

– Folk har skjønt at det går an å leve på en annen måte enn før. Det går an å ta bedre vare på seg selv. Man blir tvunget til å kjenne på hva som er viktig, det har man som regel ikke tid til i en fullstappet hverdag.

Ultimafestivalen ble gjennomført 10.–19. september 2020 i henhold til helsemyndighetenes retningslinjer. Ifølge direktør og kunstnerisk leder Tønder Hansen tvang de uvanlige omstendighetene festivalen til å være omstillingsdyktig og tenke nytt, helt opp mot festivalstart. Det innebar blant annet en åpnere dialog med komponister og musikere, noe som var en god lærdom, ifølge festivalsjefen.

– Samtidig opplevde vi også hvilken sosial dimensjon vi har som festival. Vi fikk gode tilbakemeldinger på at folk kunne gå på konsert, men 10 minutter etter konserten var alle borte.

Tønder Hansen fortalte om sin mormor, som hver gang de drakk kaffe mintes kaffeerstatningen hun måtte drikke under krigen, og påpekte hvor heldig han var som kunne nyte ekte kaffe.

– Ting er som en form for erstatningskaffe for øyeblikket.

Storheim fortalte om frykten for å miste driven i en tilværelse preget av usikkerhet knyttet til hvorvidt det man jobber mot kommer til å skje. Å bli fratatt sosiale samlingssteder både på skole og fritid som følge av pandemien har også vært krevende.

– Det minner meg om noe du sa Gry, da vi pratet tidligere. Mange musikkstudenter skal ut i et fritt felt, da jobber man jo ofte helt alene, sa Habbestad.

– Ja, med korona blir man litt overlatt til seg selv. Sånn er det etter studiene også. Men jeg har tro på at dere kan begynne å forberede dere allerede nå. Slå dere sammen, vær flere om å finne et produksjonslokale eller øvingsrom, jobb i hub, oppfordret Bråtømyr.

Koronapandemien har gjort at vi reiser mindre, som igjen har hatt positiv effekt på klimaet. Et av suksesskriteriene som musiker har gjerne vært hvor mange steder i verden man har spilt konserter, noe som ikke klinger like godt fra et miljøperspektiv, ifølge Habbestad, som lurte:

– Fremover, hvordan kan musikere tenke bærekraftig?

Lo lanserte ideen om å bygge på de samme prinsippene som lokal, kortreist mat.

– Vi kunne sagt at det i en periode kun er konserter av Oslo-musikere i Oslo, og kun av Trondheim-musikere i Trondheim. Både for å stimulere lokalt musikkliv, og for miljøet, sa musikeren.

Forslaget høstet stor entusiasme blant publikum. Én var særlig begeistret over muligheten en slik tilnærming ville kunne gi til å jobbe med prosjekter over tid, samt det lokale særpreget som potensielt vil kunne vokse frem.

Bråtømyr var rask til å skyte inn at en tilnærmet tankegang allerede er realisert i form av festivalen Oslo World, som i år – grunnet covid-19 – kun bestod av norske utøvere. Hun var samtidig opptatt av at samfunnsengasjerte musikkstudenter ikke skal påta seg ansvaret for å redde klimakrisen.

– Dere skal selvsagt ut å spille i verden. Vi er helt avhengige av det, å dele kunstuttrykk. At dere skal bære flyskammen er ikke riktig, det handler om en balanse. Hva skaper varig verdi, og hva skaper ikke verdi? Jeg har ingen tro på å slutte å reise. Vi må ikke slutte å spille for publikum i andre land.

Spørsmålet kom fra Anna Rødevand, NMH-student og medarrangør av Musikkstudentkonferansen. Når det kuttes i kulturbudsjettet, hva kan musikkstudenter gjøre for å påvirke politikerne og sikre at kultur blir prioritert?

Lo behøvde ingen betenkningstid: Send søknad, på søknad, på søknad, på søknad, rådet han. Selv om du ikke får tildelt penger, fortsett å sende søknad på søknad. På den måten formidler man til politikerne at det er behov for penger i musikkfeltet.

– Som utøvende musiker har jeg erfaring med at politikere ikke skjønner noe som helst av det vi holder på med. Jeg har hatt besøk i studioet mitt av politikere, som ikke forstår hva jeg driver med. Jeg er styreleder i Trondheim Calling, de skjønner ikke hva det er heller. De må forstå behovene, og da må vi vise dem hva de er.

Politikere skjønner ikke fordi de ikke er musikere, påpekte Storheim, som tok til orde for å ta styringen selv:

– Det vi konkret kan gjøre er å ta ansvar, bli de politikerne som bevilger penger til kulturbransjen.

Innspillet utløste en umiddelbar begeistring fra salen, mens Bråtømyr – som representant fra fagorganisasjonene – ikke var like overbevist.

– Jeg håper ikke dere musikkstudenter blir politikere, jeg håper dere spiller musikk. Meld dere inn i fagorganisasjoner og interesseorganisasjoner. Jo flere vi kan representere, jo mer dere melder tilbake om hva dere trenger, jo bedre. Så kan vi ta det videre. Politikere lytter til fagfolk, komiteene skal stole på at organisasjonene har den kompetansen. Vi har blitt så sykt selvstendige i dag, men det hjelper å gå litt i flokk noen ganger. For all del, engasjer dere politisk. Men ikke la det komme i veien for det skapende, avsluttet Bråtømyr.